Arbeidsmann fiske


fiske Fiskekort for dei ulike vatna og elvane får du som regel kjøpt på turistinformasjonar, overnattingsstader, kioskar eller bensinstasjonar. Kontakt dei aktuelle turistkontora for meir informasjon om lokale fiskereglar og sal av fiskekort. Les meir om fiskereglar Fiske i fjorden Fiske i fjorden er gratis heile året, og om du er heldig kan du få sjøaure, torsk, hyse, kviting eller sei på kroken. Du kan fiske frå brygger, svaberg og strender, eller leige båt og leggje ut på fjorden. Nokre få stader er det også mogeleg å bli med på guida fisketurar.

Ikke alle disse fiskeartene har noe navn på enkelte av språkene (eller at vi ikke har funnet det), og da vil du bare finne en strek. På alle språk er det ofte flere navn på en og samme fisk. Her er det ikke plass til å ta med mer enn det offisielle navnet, men enkelte ganger er to navn oppgitt, hvis begge er i vanlig bruk (f. eks. hyse/kolje). Det vitenskapelige navnet, som jo er "fasit", er også tatt med. Det norske navnet er en aktiv link til databasen FishBase, der du kan finne navn på enda flere språk. Her er det også bilde av den aktuelle fisken, og du kan lese mer om utbredelse og biologi mm. Vi håper denne lista kan komme til nytte, og hvis du kommer over feil eller navn som vi har glemt, vil vi gjerne få vite det.


Ut i lønnet arbeid. Det er 14. april året 1887, og vi befinner oss på Selsøya i Rødøy. I de dype søkkene innover øya ligger tåka klam og rå som en rest av nattens ruskvær. Dagstrimmen som så vidt kan anes på østhimmelen, lyser mer intens etter hvert, et løfte om godvær? Våren har latt vente på seg i år, vinteren har ikke villet slippe taket, tross at snøen allerede er borte. Ut av tåka kommer en ung pike gående. Hennes gange er lett, og hun bærer med seg sine få eiendeler i en pakksekk, og en skinnveske over skulderen. Nilda har lenge drømt om denne dagen. Etter hvert som hun selv og hennes søsken vokste til ble det mer og mer trangt i den lille stua hjemme. Ofte kunne hun med sin ordenssans og sterke vilje ta føringen, noe som ble tatt ille opp av hennes eldre søsken. Lenge har hun sett frem til å komme ut. Initiativrik og hastig som hun er, har hun følt det tyngende å ikke ha et arbeide, hun har grått sine modige tårer. Men nå kommer hun her, nynnende løfter hun blikket mot den lyse himmelstripen i øst. Det er våren 1887, hun er femten år, og hun er på veg til sitt første lønnede arbeide, hun skal i tjeneste på gården Falkhetten i Rødøy. Hardt arbeide, lange dager og nyttig lærdom, blir stikkord fra denne tiden. Hun har fått sitt eget værelse, og hun møter hver dag på arbeid i nystrøket hvitt forkle og hvit hette. Renslighet, flid og pålitelighet er selvfølgelige krav til tjenestefolket her, og Nilda kommer til å like seg godt på gården. På fritiden får hun adgang til husets boksamling. Foruten nyttige bøker om økonomi og praktiske råd i hjemmet, leser hun reiseskildringer og gode noveller. Aller helst leser hun romaner, men der står det at lykken alltid var kort, og måtte betales med sorg og tårer, en erfaring hun selv dyrt skulle få høste. Men enda er livet ungt og spennende, og hennes sommer er fylt av uutslettelige inntrykk og opplevelser. Som den gladeste av de glade lar hun seg svinge i runddansen, men kan plutselig bli alvorlig og spørre hva klokken er, hente yttertøyet og rusle hjem, alene. Var det morens innstendige formaning som satt i ørene? Ekteskapelig lykke. Men livet går sin gang. Hun er blitt sytten år og møter Otelius, han synger, og spiller så vakkert på fiolin. De to finner mange likhetstrekk hos hverandre, og det oppstår en var og fin harmoni. På hennes attenårsdag gifter de seg, og et par år etter kan de flytte inn i eget hus. Stedet ligger vakkert til, og får navnet Fuglesang. De får datteren Hildegard, og på tross, eller kanskje på grunn av, at de mangler det meste av materiell velstand får de noen lykkelige år sammen. De er begge oppdratt til å ha små krav til livet, og dypt forankret i naturen som de er, gleder de seg over det store i det små, og ser morgendagen lyst i møte. Otelius han er fisker, og med sin lille seilbåt må han dra på lange turer, og deler av året være borte på fiske. Dette legger et ekstra ansvar på hans unge kone som må ta seg av alt hjemme. En sjelden gang kan hennes ansikt stivne til av en indre mørk følelse, en slags forutanelse om at noe vondt vil hende: ”Jeg føler det på meg, sier hun” men prøver å le det bort. Hva skulle forresten kunne skje av vonde ting nå. Hadde de ikke en bra helse, sitt eget hjem, og et lyst skinn med tro på fremtiden? Jo visst, men likevel.